Hans Dankertsen har skrevet et meget aktuelt innlegg for å belyse noen av de utfordringene man står overfor de kommende år - om man ikke tar grep.
Den senere tid har BA fokusert på ungdomsmiljøene i Bergen sør. Først og fremst må jeg fremheve at det store flertallet er flotte, kunnskapsrike og reflekterte ungdommer, som bidrar på en positiv måte. Disse ungdommene bryr seg og er opptatt av den gruppen som ikke helt har funnet sin plass i deres nabolag eller i klasserommet.
Å referere til den eksakte kunnskap-etterpåklokskapen er her betimelig. I 2005 ferdigstilte Fana IL sin egen anleggsplan, «Den gode Fanaakse», med utgangspunkt i tilgjengelige opplysninger og tall innenfor utbygging og tilflytning til bydelene. Alt var tilgjengelig i Bergen kommunes planer, og data fra SSB. Dette fikk oss virkelig til å våkne - og det før bybanen var påbegynt! I etterkant har også prognosene for befolkningsvekst endret seg betraktelig og i dag bor over 30 prosent av byens barn og unge mellom 0–18 år i Bergen sør.
I over 25 år jobbet jeg på Årstad/Alrekstad skole. En plass for dem som ikke fant seg til rette innenfor skole og fritid, av ulike grunner, men med et felles behov for støtte og korreksjon. Det er nokså sammenfallende utfordringer vi nå ser i Bergen sør, som vi så da de andre bydelene ble etablert i tidsperioden 1970-2000, som Loddefjord, Fyllingsdalen og Åsane, og før det Landås og Sletten. Det er en fellesnevner ved dette; det manglende fokuset på forebygging og tidlig intervensjon.
Samfunnet kommer halsende i etterkant og prisen ganges til uante høyder. Det kommer krav til tilrettelagt undervisning, utallige møter med BUP, politiet og gjerne påtalemyndighet, ulike helseinstanser osv. Stopper ikke den negative utviklingen der, fortsetter samme løpet - men på et høyere nivå og til enda høyere kostnader; både samfunnsøkonomisk, personlig og familiært for det totalt utslitte menneskelige nettverket.
Det er en felles enighet om at det er foreldrenes oppgave å oppdra sine unge, men samfunnet har også et ansvar. Ikke for å erstatte, men å tilrettelegge og bidra på veien. Det er krevende å ha ungdom i huset som driver «ombygging» fra barn til voksen. En ungdom som er stille og innesluttet kan få en betydelig adferdsendring når han treffer «flokken» på utsiden av hjemmet, eller den motsatte hormonelle hjemmerebellen fremstår voksent og reflektert i andre settinger. Uansett, ungdom tester grenser betydelig lengre enn vi tror - ja, noen slutter faktisk aldri.
På 1990-tallet hadde Island de høyeste tallene i Europa når det gjaldt alkoholbruk blant tenåringer og omfattende bruk av illegale rusmidler med påfølgende saker som omhandlet vold og ordensforstyrrelser. Tenåringer fra hele landet strømmet til Reykjavik i helgene og i hele sentrumsområdet var det utbredt «ungdomsfyll».
Forebyggingstanken er å få flest mulig ungdommer engasjert i organiserte fritidsaktiviteter som idrettslag, ungdomsklubber, speider, musikk og drama. Det har de siste årene vært en markant økning i antall tenåringer som deltar i organiserte fritidsaktiviteter. I Reykjavik har det de siste årene vært en enorm utbygging av sportssentre, idrettshaller, kunstgressbaner og skateboardanlegg.
Myndighetene på Island ønsker å forhindre at barn er ute alene etter mørkets frembrudd. Det er innført en lov som sier at i tidsrommet 1. september til 1. mai kan barn i alderen 12 og yngre ikke være ute etter klokken 20:00. Barn i alderen 13–16 år kan være ute til klokken 22:00. De eneste unntakene er når barn blir ledsaget av voksne eller er på vei hjem fra en fritidsaktivitet. I tidsrommet 1. mai til 1. september kan barn under 12 år ikke være ute etter klokken 22:00, og 13-16-åringene ikke ute etter klokken 24:00.
Et annet grep er at i Reykjavik kan alle barn i alderen 6-18 år, som har lovlig bosted i kommunen, motta oppunder 4000 norske kroner i året til utgifter i forbindelse med deltakelse i lag og foreninger. Mitt spørsmål er: Er Norge så ulikt Island?
Vi som jobber med idrett og anleggsutvikling kan til tider bli litt ør. Når det skal bygges et nytt idrettsanlegg dukker begrepet «rekkefølgekrav» opp. Det kan være antall parkeringsplasser, «riktig» arkitektonisk utseende, avstand til kollektivtilbud, bredde på fortau, farger på bygning, uteområder med planter og trær osv. Da er det klare krav til hva «anleggspakken» må ha for å bygge den – og det er vanskelig å få godkjent endringer og nye tanker. Resultatet blir ofte at anlegg blir lagt tilbake i skuffen og frivilligheten går tom for krefter. Det er nærliggende å undre seg over hva som er viktigst; selve bygget og området, eller de som skal bruke det og ha en god oppvekst og møteplass?
Uansett hvilke valg som tas, så er det et betydelig og viktig arbeid som må gjøres - fra mange.
